Som aktiv mediaobservatør får jeg med meg mange
forskjellige tv-serier, filmer og nyhetssendinger. Gjennom årene har jeg merket
en del gjengangere. Disse gjengangere finner du spesielt i sykehusserier,
krimserier, kjærlighetsfilmer og katastrofevarsler.
Jeg har sett mange krimserier: Criminal Minds, CSI og
selvfølgelig svensk krim. Noe jeg har lagt merke til er likheten mellom stort
sett alle seriene: De som finner offeret.
Du har kanskje allerede lagt merke til det: det er alltid en
jogger om morgenen som finner liket.
"Søket av Aleksander Lunde er nå avsluttet, han ble
funnet død, av en passerende jogger"
Tenk hvor fælt det må være å finne en død kropp, men den
delen jeg ikke forstår er hvorfor de som ser noe som kan være et lik, absolutt
må stanse og undersøke. Hvorfor går de ikke bare rett til politiet? Du trenger
ikke gå og se hva som ligger rullet i plass i veikanten, det er en død person.
Du trenger heller ikke se hva som ligger og flyter i vannkanten, det er en død
person! "Hva er det der som ser ut som en død person?" jo det er en
død person. Bare jeg ser en søppelsekk får jeg panikk og løper til nærmeste SOS
stasjon.
Da denne tanken først slo meg, sluttet jeg å jogge på
morgenen i frykt for å finne et lik, så jeg begynte å jogge om kvelden
istedenfor. Da jeg forklarte dette til en venn, poengterte hun at om jeg jogger
om kvelden blir jeg mest sannsynlig den personen noen finner når de jogger om
morgenen... (prøver enda å finne ut av dette)
En annen klisjé jeg har utpekt meg er "ikke skyt"
og "skyt" situasjoner. Noen blir tatt som gissel og det er dramatisk
sene der en sier "ikke skyt!!" eller "skyt!". Forvirrende
er det ikke, og når noen først blir skutt å ligger på bakken/gulvet og blør
skjer dette: Den ene ligger der,
blødende, og den andre skal akkurat til å hente hjelp, så sier den skadde; Nei
vent... det er ikke tid... så sier vedkommende noe meningsfullt som
"fortell mamma, at jeg elsker henne...." eller "George Lucas
ødela Star Wars..." så dør hun/han.
-PAUSE!!-
Hvordan vet denne personen at "det ikke er tid"?
Hva om det er masse tid? Hva om dette skjedde:
PANG!
Offer detter mot bakken...
Venn løper bort og ser at vennen er kritisk skadd.
Venn: Hold ut, jeg skal finne hjelp!
Offer: Nei vent! Der er ikke tid... Kan du fortelle mamma,
at jeg elsker henne?
Venn: Jeg lover!
- 20 min senere.
Offer: Kan du fortelle Hanne at jeg har DVD'en hennes, mhm,
jeg har enda The Avengers.
Venn: Seff.
- 30 min senere
Offer: Fortell Kim at han fremdeles skylder meg en hundring's
også...
- 60 min senere
Død.
Det var én time, fylt med "Nei vent...." selv om
det var tid, offeret kunne kanskje til og med ha levd om ikke hun/han hadde vært
så glad i klisjeen. Famous last words er noe du vil få ut, uheldigvis når jeg
tenker på meg selv i en slik situasjon hadde dette vært mine siste ord:
Meg: ... Det... gjør... satans... vondt...
Eller: Kan du kjenne i lomma mi om det er flere drops igjen?
Når jeg tenker meg om er det ikke klisjeen i seg selv som er problemet.
Problemet er de som bruker den.
F.eks: Når du som manusforfatter skal legge til en dødsscene i hvilken som helst film, har du to muligheter; 1. Death ala Hamlet, der det tar 5 min før personen faktisk dør. eller 2. en quick an' easy death, der personen får sagt sine siste ord, og bare sine siste ord.
Så til deg om du manusforfatter/produsent/osv: la oss få slippe disse uendelige lange dødsscenene. For folk generelt blir dette for kleint, døden er noe vi gjerne vil unngå, så ikke gi de inn på oss.
Kjære leser: Husk alltid at du som forbruker sitter med makten, om du syntes en dødsscene ble for lang, klein og uutholdelig; gi skaperne klar beskjed.
- ESS
